Ukens kjole #4: Dronningens prinsessekjole

Hvorfor dronning? Og hvorfor prinsessekjole? Følg med, følg med!

Ukens kjole bæres av professor Elise Seip Tønnessen, som vi i en tidligere bloggpost har omtalt som fakultets "Queen of Multimodality"; en tittel hun har vel fortjent ut fra uendelig mange artikler, bøker og foredrag - kombinert med royal stil og eleganse.

Akkurat denne kjolen er dessuten et bevis på at Elise kan skape langt mer enn akademiske tekster - det er nemlig en selvsydd kjole! Elise forteller at hun kom over stoffet på butikken Stoff og stil (som i kristiansandsområdet etter sigende har en salgs legendestatus innen tekstiler), og falt pladask for det. Det var imidlertid ikke nok tøy igjen til en hel kjole, så hun måtte trikse og mikse litt - legg merke til de lilla innslagene på høyre side. Resultatet har blitt en kjole som er symmetrisk bakfra, men asymmetrisk forfra. Selve designen er basert på et gammelt mønster hun hadde liggende, kalt "klassisk prinsessekjole". Muligens fra den gang dronning Sonja var prinsesse, spekulerer vi i. Uansett opphav: Kjolebloggerne applauderer!

Prøv å se bort fra de stygge gardinene. Elise har ikke sydd dem sjøl, men i likhet med oss alle
blitt påtvunget disse ekstremt 90-tallspregede tekstilene. Som dessuten
neppe heller har blitt vasket siden fusjonen i 1994. 

Kjolen er altså symmetrisk forfra, asymmetrisk bakfra.
(Lingvisten noterer seg at "asymmetrisk" er litt vanskelig å stave).

Fotografen kunne dessuten ikke motstå fristelsen til å gi et lite glimt av professorens skrivebord!

Konferanseplanlegging

Den akademiske kvardagen til kjolebloggerne handler jo mye om undervisning og om å sitte alene på kontoret foran dataskjermen og skrive, men ikke minst: Å være på møter. Og i dag har kjolebloggerne vært på konferanseplanleggingsmøte. 

Vi hadde det veldig hyggelig på møtet! Og vi tror konferansen blir knallbra! Multimodalitet og kulturendring heter den. Den går av stabelen 10.-12. juni her i Kristiansand, med deltakere fra minst fire kontinenter. På bildene ser det likevel ikke ut som at vi har det særlig hyggelig. 

Frida, ikledd rød- og hvitstripete Tulip & Tatamo-kjole, sukker her i arbeidet med å systematisere diverse oversikter og lister og skjemaer. 

Og nedenfor er Gunhild dypt konsentrert om å organisere og systematisere deler av konferanseprogrammet, supplert av Elise, fakultets queen of multimodality. Som forøvrig nettopp har lansert bok på Routledge - Social Semiotics: Key Figures, New Directions. 

Også Gunhild er ikledd T&T-kjole: sennepsgul, grå og svart overdel over blåfarget tweed. Innkjøpt i høst, og den PERFEKTE konferansekjolen, som har vært i bruk både i Stockholm og i London.

Anne F. var også på møtet. Hun var helt sikkert også like konsentrert og sukkende som oss andre underveis, men ser mye gladere ut på bildet - en ekte solstråle! Fra et kjoleteoretisk perspektiv er antrekket hennes ikke en kjole - men likefullt sedvanlig stilig.

Ukens kjole #3: Transebamsens strikkekjole

Jeg (GK) har sett transebamsene mange ganger på Instagram (@idodiversity) og på Facebook, blant annet bilder av Fridas røde bamse, og drømt om å få min egen. Og for et par uker siden var jeg på fest hos kjolebloggens gode venninne Helle Melle, og der var selveste transebamsens mor, Hanne Kro Sørborg. Jeg fikk bestilt en bamse, og nå har den ankommet. Den er intet mindre enn fantastisk, og en selvskreven kandidat til ukens kjole!

I dag har hen vært på fotoshoot på UiA. 10 poeng til den som vet hvor transebamsen er på bildet nedenfor!

Og her er hen i Vrimlehallen (som formelt sett visstnok ikke heter vrimlehallen, men et annet navn som ingen vet hva er) på Jenny Holzer ultrakule feministbenker. Den samiske transebamsen ble til etter en heller kjedelig lekseøkt da Frida leste norsk språkhistorie med sønnen Felix og terpet på samiske språkfacts og kom over mangel på han/hunkjønnsdistinksjoner i samisk. Hvorpå Felix (13) utbryter at dette er noe for Idodiversity og Hannes transebamser! Hanne ble tipset og gikk igang med en samisk tb. Legg spesielt merke til hens reisdyrlue og sjalet med sølje fra bunadsko på den søte tb'en.   

Bamsen er dessuten faglig interessant for en multimodalitetsforsker. For ganske så nøyaktig ett år siden var jeg (altså GK) lykkelig invitert deltaker til et symposium om "Toys, games and play", ledet av Theo van Leeuwen, David Machin og Staffan Selander (ja, jeg namedropper skamløst og med vilje, for dette er internasjonalt meget seriøse forskere mao. ikke folk som leker forskere). Leste interessante (og veldig morsomme!) artikler om blant annet playmobil, teddybjørner, konstruksjonsleketøy, og arabiske vs. amerikanske krigsdataspill. Kulturelle objekter som leketøy er langt fra trivielle, men utgjør komplekse meningspotensialer der ulike verdier og forestillinger som er operative i et samfunn kommer til uttrykk, og som mennesker som bruker leketøyene må gå i relasjon til og forhandle med.

Boka som ligger oppslått, er van Leeuwens Introducing Social Semiotics (2005) der han i kapittel 4 ("Semiotic functions") har en analyse av det ideasjonelle meningspotensialet til babyrangler. 

Ukens kjole #2: Professor Unni Langås' Dette er ingen kjole (fritt etter Magritte)

Denne ukas kjole er rett slett ingen kjole men en høyst kreativ og elegant kombinasjon av ulike lag-på-lag plagg som inspirerer til gode jobbantrekk. Ved første øyekast ser antrekket ut som en 60-tallsinspirert lårkort kjole, men når vi ser nøyere etter ser vi enkeltstående enkeltplagg som på hvert sitt vis forteller en historie om livet til en professor på reisefot: Unni Langås forteller at det korte, lyse skjørtet er en del av en drakt med tilhørende jakke som ofte bruker på konferanser og sosiale forekomster. Den burgunderrøde toppen med korte ermer ble kjøpt inn på jobbreise i San Francisco. Den duse jakken er fra Filippa K i Stockholm, og de burgunderrøde paljettskoene ble kjøpt på en butikk på Kastrup mens hun ventet på et fly. Disse siste har vi særlig stor sans for!

Vi har også stor sans for gardinene til Unni. De grelle blå/rød/grønn/gule nineties-gardinene som preger hele E-bygg fløyen (og som tidvis ikke bare hjelper på kontortrivsel men kjennes som om de mer utvikler yrkes-epilepsi) er byttet ut med delikate, hvite gardiner sydd av Unni selv (det fortelles at professor May Brith Ohman Nielsen har gjort et lignende grep). Denne type smakfull sivil ulydighet kan vi like : )

Ukens kjole #1: Instituttleiarens Ivar Aasen-kjole

(Vi ber audmjukt om orsaking for kombinasjonen av bokmål og nynorsk i overskrifta. Men vi planlegg "Ukens kjole" som fast post, og då bør det jo helst vere same tittel kvar gong. Og så MÅ denne bloggposten samtidig vere på nynorsk - noko anna ville vore direkte blasfemisk.)

Anne Løvland, som er leiar for Institutt for nordisk og mediefag, kan ikkje berre alt mogleg rart om multimodalitet, literacy, FS, arbeidsplansverktøy og snekring, men også om bloggens viktigaste tema: kjolar. Og favoritten vår er utan tvil Ivar Aasen-kjolen hennar:

Som de ser er kjolen i seg sjølv fantastisk fin! Kjolen har dessutan veldige kule ermer, men det kjem ikkje fram på bildet. Den gode Anne er litt skeptisk til kamerautstyret vårt (iPhone), og vi må nok tilstå at kjolen ikkje kjem til sin fulle rett. Men prikken over i'en/ rosinen i pølsa kjem her, i nærbilde:

Eit Ivar Aasen-sitat! På ein kjole! Kan det bli betre? Nei, det kan det faktisk ikkje.

Kjønn, kjærlighet og data-geeken

Jeg har vært på nettverkskonferansen 2015 for likestilling iUH-sektoren organisert på Universitetet i Agder 12. - 13. mars og blitt inspirert til videre arbeid med kvinnelige beats prosjektet mitt med arbeidstittelen (kvinne)beats. Ofte kjennes det som en ensom og meningsløs jobb og sitte og dytte og argumentere kvinnene inn i den høyst maskuline beatkanonen, jeg må ikke virke for insisterende, ikke for klagende, ikke for kjønnende. Balansen mellom under-kjønning og over-kjønning har vist seg vanskelig: på den ene siden snakket beatkvinnene om kjønn som en helt uviktig kategori («art could be done by a monkey and I don’t care, we are all from the same species» #Joan Brown), på den andre siden fikk de høre av læreren på kunstskolen at de ikke kunne male «without cock #Clifford Still» siden det å erobre lerretet var maskulint, ejakulerende (yuk!).

Data-nerde-geeken inkarnert

I dag fikk jeg igjen en påminnelse om at kjønn og likestilling er et her og nå – ikke i 1950-tallets On the Road og i Jackson Pollocks dryppe/sprute-kunst der jeg vanligvis befinner meg. Gry Agnete Alsos fortalte om veien sin til professorkompetanse som eneste kvinnelige professor i økonomi ved Universitetet i Norland og om hvordan likestilling på arbeidsplassen legger på de få kvinnene som arbeider der. Og Curt Rice viste til statistikk som viser hvordan kvinner fortsatt ikke når opp i toppstillingene ved universitetene og høyskolene våre. Forskerne Hanne og Tor Stensola fra NTNU (nevro-vitenskap ) er kjærester og forskere ved Moser-laben og fortalte om hvordan de kombinerer jobb som toppforskere og livet som småbarnsforeldre. Som ekteparet Moser er også disse to et fremragende eksempel på likestilte forskere, der kvinnen har en like viktig rolle i samarbeidet og ikke forblir en minor character som hun ofte forblir i tradisjonell vitenskap og kunstverden (foredraget gav meg også stor tro på kjærligheten!). Jeg ble råinspirert av Beathe Due, dekan ved Høgskolen i Østfold, idéhistoriker, datagründer og forsker som fortalte om kjønning i IT-bransjen og om Augusta Ada Byron – kjent som Ada Lovelace – verdens første computer programmerer som nå er erstattet av den mannlige nerden, en konstruksjon fra 1950-tallet. Tenk om vi heller forbandt IT med Lovelace! Så nå er jeg inspirert til å argumentere videre for beatkanonens fleksibilitet og kjønnsmangfold!



TEFT! Bilde: Anne Foss

Så litt kjole! Mitt innlegg på nettverkskonferansen om nettopp de kvinnelig beatsene ble avlevert i denne supre strikkede kreasjonen fra Tulip & Tatamo. En helt vidunderlig myk kreasjon som reddet uka mi i Helsinki fra total frostskade. Her sitter jeg lett henslengt på kontoret til konsulent Anne Foss med et rykende ferske nummer av TEFT.

Akademiske sysler: digitale tekster

En av mine særdeles hyggelige og dyktige litteraturviterkolleger, Svein Slettan, er redaktør for en antologi om ungdomslitteratur som kom ut på Cappelen Damm i høst. Jeg fikk også være med, og kapitlet mitt heter "Digitale tekstar". Jeg er jo formelt sett ingen litteraturforsker, men en slags språkforsker som særlig jobber med multimodalitet, med en særlig interesse for digitale medier, og underviser mye i lærerutdanningene (deriblant også om litteratur), så det var i det hele tatt et veldig morsomt prosjekt å være involvert i.

Bilde: Cappelen Damm

Grunnen til at jeg nevner det nå, er at boka nylig har blitt anmeldt på barnebokkritikk.no, som er den viktigste arenaen i Norge for kritikk av barne- og ungdomslitteratur. Noe av det fine med å skrive i ei bok som dette, er at temaet ikke er direkte relevante bare for andre forskere, men også for lærere og lærerstudenter. Dermed blir det ikke bare lest, grundig og kritisk (liker jeg å tro), men det blir lest av relativt mange, som i tillegg vil veksle lesinga inn i handling. "Jeg tror vi er mange som begjærlig griper ei splitter ny bok om ungdomslitteratur", skriver da også Åse Bjørg Høyvoll Kallestad i første setning i sin anmeldelse.

PS: Redaktør Svein vet ikke om det selv enda, men vi planlegger å trekke inn ham inn i en senere bloggpost om temaet "Fine folk i fine blazere".