Konferanseplanlegging

Den akademiske kvardagen til kjolebloggerne handler jo mye om undervisning og om å sitte alene på kontoret foran dataskjermen og skrive, men ikke minst: Å være på møter. Og i dag har kjolebloggerne vært på konferanseplanleggingsmøte. 

Vi hadde det veldig hyggelig på møtet! Og vi tror konferansen blir knallbra! Multimodalitet og kulturendring heter den. Den går av stabelen 10.-12. juni her i Kristiansand, med deltakere fra minst fire kontinenter. På bildene ser det likevel ikke ut som at vi har det særlig hyggelig. 

Frida, ikledd rød- og hvitstripete Tulip & Tatamo-kjole, sukker her i arbeidet med å systematisere diverse oversikter og lister og skjemaer. 

Og nedenfor er Gunhild dypt konsentrert om å organisere og systematisere deler av konferanseprogrammet, supplert av Elise, fakultets queen of multimodality. Som forøvrig nettopp har lansert bok på Routledge - Social Semiotics: Key Figures, New Directions. 

Også Gunhild er ikledd T&T-kjole: sennepsgul, grå og svart overdel over blåfarget tweed. Innkjøpt i høst, og den PERFEKTE konferansekjolen, som har vært i bruk både i Stockholm og i London.

Anne F. var også på møtet. Hun var helt sikkert også like konsentrert og sukkende som oss andre underveis, men ser mye gladere ut på bildet - en ekte solstråle! Fra et kjoleteoretisk perspektiv er antrekket hennes ikke en kjole - men likefullt sedvanlig stilig.

Ukens kjole #3: Transebamsens strikkekjole

Jeg (GK) har sett transebamsene mange ganger på Instagram (@idodiversity) og på Facebook, blant annet bilder av Fridas røde bamse, og drømt om å få min egen. Og for et par uker siden var jeg på fest hos kjolebloggens gode venninne Helle Melle, og der var selveste transebamsens mor, Hanne Kro Sørborg. Jeg fikk bestilt en bamse, og nå har den ankommet. Den er intet mindre enn fantastisk, og en selvskreven kandidat til ukens kjole!

I dag har hen vært på fotoshoot på UiA. 10 poeng til den som vet hvor transebamsen er på bildet nedenfor!

Og her er hen i Vrimlehallen (som formelt sett visstnok ikke heter vrimlehallen, men et annet navn som ingen vet hva er) på Jenny Holzer ultrakule feministbenker. Den samiske transebamsen ble til etter en heller kjedelig lekseøkt da Frida leste norsk språkhistorie med sønnen Felix og terpet på samiske språkfacts og kom over mangel på han/hunkjønnsdistinksjoner i samisk. Hvorpå Felix (13) utbryter at dette er noe for Idodiversity og Hannes transebamser! Hanne ble tipset og gikk igang med en samisk tb. Legg spesielt merke til hens reisdyrlue og sjalet med sølje fra bunadsko på den søte tb'en.   

Bamsen er dessuten faglig interessant for en multimodalitetsforsker. For ganske så nøyaktig ett år siden var jeg (altså GK) lykkelig invitert deltaker til et symposium om "Toys, games and play", ledet av Theo van Leeuwen, David Machin og Staffan Selander (ja, jeg namedropper skamløst og med vilje, for dette er internasjonalt meget seriøse forskere mao. ikke folk som leker forskere). Leste interessante (og veldig morsomme!) artikler om blant annet playmobil, teddybjørner, konstruksjonsleketøy, og arabiske vs. amerikanske krigsdataspill. Kulturelle objekter som leketøy er langt fra trivielle, men utgjør komplekse meningspotensialer der ulike verdier og forestillinger som er operative i et samfunn kommer til uttrykk, og som mennesker som bruker leketøyene må gå i relasjon til og forhandle med.

Boka som ligger oppslått, er van Leeuwens Introducing Social Semiotics (2005) der han i kapittel 4 ("Semiotic functions") har en analyse av det ideasjonelle meningspotensialet til babyrangler. 

Ukens kjole #2: Professor Unni Langås' Dette er ingen kjole (fritt etter Magritte)

Denne ukas kjole er rett slett ingen kjole men en høyst kreativ og elegant kombinasjon av ulike lag-på-lag plagg som inspirerer til gode jobbantrekk. Ved første øyekast ser antrekket ut som en 60-tallsinspirert lårkort kjole, men når vi ser nøyere etter ser vi enkeltstående enkeltplagg som på hvert sitt vis forteller en historie om livet til en professor på reisefot: Unni Langås forteller at det korte, lyse skjørtet er en del av en drakt med tilhørende jakke som ofte bruker på konferanser og sosiale forekomster. Den burgunderrøde toppen med korte ermer ble kjøpt inn på jobbreise i San Francisco. Den duse jakken er fra Filippa K i Stockholm, og de burgunderrøde paljettskoene ble kjøpt på en butikk på Kastrup mens hun ventet på et fly. Disse siste har vi særlig stor sans for!

Vi har også stor sans for gardinene til Unni. De grelle blå/rød/grønn/gule nineties-gardinene som preger hele E-bygg fløyen (og som tidvis ikke bare hjelper på kontortrivsel men kjennes som om de mer utvikler yrkes-epilepsi) er byttet ut med delikate, hvite gardiner sydd av Unni selv (det fortelles at professor May Brith Ohman Nielsen har gjort et lignende grep). Denne type smakfull sivil ulydighet kan vi like : )

Ukens kjole #1: Instituttleiarens Ivar Aasen-kjole

(Vi ber audmjukt om orsaking for kombinasjonen av bokmål og nynorsk i overskrifta. Men vi planlegg "Ukens kjole" som fast post, og då bør det jo helst vere same tittel kvar gong. Og så MÅ denne bloggposten samtidig vere på nynorsk - noko anna ville vore direkte blasfemisk.)

Anne Løvland, som er leiar for Institutt for nordisk og mediefag, kan ikkje berre alt mogleg rart om multimodalitet, literacy, FS, arbeidsplansverktøy og snekring, men også om bloggens viktigaste tema: kjolar. Og favoritten vår er utan tvil Ivar Aasen-kjolen hennar:

Som de ser er kjolen i seg sjølv fantastisk fin! Kjolen har dessutan veldige kule ermer, men det kjem ikkje fram på bildet. Den gode Anne er litt skeptisk til kamerautstyret vårt (iPhone), og vi må nok tilstå at kjolen ikkje kjem til sin fulle rett. Men prikken over i'en/ rosinen i pølsa kjem her, i nærbilde:

Eit Ivar Aasen-sitat! På ein kjole! Kan det bli betre? Nei, det kan det faktisk ikkje.

Kjønn, kjærlighet og data-geeken

Jeg har vært på nettverkskonferansen 2015 for likestilling iUH-sektoren organisert på Universitetet i Agder 12. - 13. mars og blitt inspirert til videre arbeid med kvinnelige beats prosjektet mitt med arbeidstittelen (kvinne)beats. Ofte kjennes det som en ensom og meningsløs jobb og sitte og dytte og argumentere kvinnene inn i den høyst maskuline beatkanonen, jeg må ikke virke for insisterende, ikke for klagende, ikke for kjønnende. Balansen mellom under-kjønning og over-kjønning har vist seg vanskelig: på den ene siden snakket beatkvinnene om kjønn som en helt uviktig kategori («art could be done by a monkey and I don’t care, we are all from the same species» #Joan Brown), på den andre siden fikk de høre av læreren på kunstskolen at de ikke kunne male «without cock #Clifford Still» siden det å erobre lerretet var maskulint, ejakulerende (yuk!).

Data-nerde-geeken inkarnert

I dag fikk jeg igjen en påminnelse om at kjønn og likestilling er et her og nå – ikke i 1950-tallets On the Road og i Jackson Pollocks dryppe/sprute-kunst der jeg vanligvis befinner meg. Gry Agnete Alsos fortalte om veien sin til professorkompetanse som eneste kvinnelige professor i økonomi ved Universitetet i Norland og om hvordan likestilling på arbeidsplassen legger på de få kvinnene som arbeider der. Og Curt Rice viste til statistikk som viser hvordan kvinner fortsatt ikke når opp i toppstillingene ved universitetene og høyskolene våre. Forskerne Hanne og Tor Stensola fra NTNU (nevro-vitenskap ) er kjærester og forskere ved Moser-laben og fortalte om hvordan de kombinerer jobb som toppforskere og livet som småbarnsforeldre. Som ekteparet Moser er også disse to et fremragende eksempel på likestilte forskere, der kvinnen har en like viktig rolle i samarbeidet og ikke forblir en minor character som hun ofte forblir i tradisjonell vitenskap og kunstverden (foredraget gav meg også stor tro på kjærligheten!). Jeg ble råinspirert av Beathe Due, dekan ved Høgskolen i Østfold, idéhistoriker, datagründer og forsker som fortalte om kjønning i IT-bransjen og om Augusta Ada Byron – kjent som Ada Lovelace – verdens første computer programmerer som nå er erstattet av den mannlige nerden, en konstruksjon fra 1950-tallet. Tenk om vi heller forbandt IT med Lovelace! Så nå er jeg inspirert til å argumentere videre for beatkanonens fleksibilitet og kjønnsmangfold!



TEFT! Bilde: Anne Foss

Så litt kjole! Mitt innlegg på nettverkskonferansen om nettopp de kvinnelig beatsene ble avlevert i denne supre strikkede kreasjonen fra Tulip & Tatamo. En helt vidunderlig myk kreasjon som reddet uka mi i Helsinki fra total frostskade. Her sitter jeg lett henslengt på kontoret til konsulent Anne Foss med et rykende ferske nummer av TEFT.

Akademiske sysler: digitale tekster

En av mine særdeles hyggelige og dyktige litteraturviterkolleger, Svein Slettan, er redaktør for en antologi om ungdomslitteratur som kom ut på Cappelen Damm i høst. Jeg fikk også være med, og kapitlet mitt heter "Digitale tekstar". Jeg er jo formelt sett ingen litteraturforsker, men en slags språkforsker som særlig jobber med multimodalitet, med en særlig interesse for digitale medier, og underviser mye i lærerutdanningene (deriblant også om litteratur), så det var i det hele tatt et veldig morsomt prosjekt å være involvert i.

Bilde: Cappelen Damm

Grunnen til at jeg nevner det nå, er at boka nylig har blitt anmeldt på barnebokkritikk.no, som er den viktigste arenaen i Norge for kritikk av barne- og ungdomslitteratur. Noe av det fine med å skrive i ei bok som dette, er at temaet ikke er direkte relevante bare for andre forskere, men også for lærere og lærerstudenter. Dermed blir det ikke bare lest, grundig og kritisk (liker jeg å tro), men det blir lest av relativt mange, som i tillegg vil veksle lesinga inn i handling. "Jeg tror vi er mange som begjærlig griper ei splitter ny bok om ungdomslitteratur", skriver da også Åse Bjørg Høyvoll Kallestad i første setning i sin anmeldelse.

PS: Redaktør Svein vet ikke om det selv enda, men vi planlegger å trekke inn ham inn i en senere bloggpost om temaet "Fine folk i fine blazere".

Bright Green and Other Colors - Marianne Lund på Arteriet

Innlegget ble trykket i Fædrelandsvennen 10 mars 2015.

Galleriet Arteriet viser separatutstillingen Bright Green and Other Colors med nye verk av Marianne Lund frem til 15 mars. Lund har i flere år markert seg som både arkitekt og billedkunstner i Kristiansand. Hun har designet Kristiansand Kunsthalls lyse, innbydende lokaler, er innkjøpt ved blant annet Katedralskolen Kristiansand Gimle og Universitetet i Agder. Og hun er etter hvert blitt kjent for sitt originale og standhaftige kunstneriske prosjekt, sist vist ved Kunsthallen våren 2014. Der andre tegnere bruker streken for å formidle gjenstander eller fortellinger på papir og lerret, gjør Lund selve streken til verket. I verk etter verk arbeider hun metodisk med gjentagende parallelle vertikale blyantstreker og utforsker hva som skjer når hånden og kroppens bevegelser forplanter seg i komposisjonen og forvandler de rette strekene til bukter og krøller og slanger. Resultatet er både poetisk, tankevekkende og visuelt slående.

Fargenes inntog

I fjorårets separatutstilling viste Lund tegninger med blyant på papir, der variasjonen i uttrykk var betinget av blyantens hardhet/mykhet og papirets porøse overflate, samt noen ganger grunnfarge. I utstillingen på Arteriet settes mindre blyanttegninger i kontrast mot større fargerike oljearbeider. Samme metode, med svært ulikt resultat. Som i blyanttegningene er det også i de fargerike verkene selve streken og kroppens innflytelse på den som står i fokus — men oljemalingen og de sterke fargene forandrer uttrykket radikalt. Der de slanke blyantstrekene i eksempelvis End Game I og II synes vare, blir de neongrønne oljestrekene i Bright Green Lake II og de knalloransje i Orange urolige og krevende. Der blyantverkene er preget av en uniform strekstyrke, har fargeverkene kromatisk variasjon i pigmentstyrke ved at penselen dyppes for å tilføre styrke til de lange strekene. Selv har jeg stor sans for Gul Oker som kombinerer blyant og akvarell, der strekene og fargene smelter sammen i en varm helhet. 

Visuell mindfullness

I vår verden der vi bombarderes av skiftende visuelle uttrykk i en konstant strøm, representerer Lunds verk en etterlengtet visuell mindfullness. Det er godt å se utviklingen av en ensom strek og hvordan den sammen med de andre danner komplekse strukturer. Streken og formen får lov å stå i fokus uten annen innblanding. Fargene tilført i denne utstillingen gir prosjektet en ny dimensjon og det blir interessant å se hvordan Marianne Lund utvikler prosjektet videre.